Juridisk-hjelp.no

Godkjent av tilsynsrådet for advokatvirksomhet

DOMMER OG KJENNELSER FRA HØYESTERETT

Høyesteretts dom 13.11.2009, HR-2009-02149-A, (sak nr. 2009/460), sivil sak, anke over dom Yrkesskadeforsikringsloven § 11.

Saken gjaldt dekning etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 av larmskade i form av lettere nedsatt hørsel og tinnitus (øresus), som kom av langvarig påvirkning fra støy i en trykkeribedrift. Hovedspørsmålet var om loven gjelder der hørselstap, men ikke tinnitus, ble påvist før loven trådte i kraft, jf. §§ 20 og 21 om at loven ikke får virkning "for skader eller sykdommer som er konstatert" før loven tredde i kraft 1. januar 1990. A arbeidet fra 1960 til 1993 med trykkeriproduksjon. Han brukte aldri hørselsvern. Ved de årlige testene hos bedriftshelsetjenesten fra 1984 til 1992 var det merket av for støyskade "gruppe I" - et mindre hørselstap som ikke i seg selv ga grunnlag for medisinsk invaliditet og ikke førte med seg nevneverdige problem for A. Utover 1990-talet fikk han større plager med tinnitus og ble sykmeld fra september 2001. Fylkestrygdekontoret i Oslo godkjente i september 2003 tilstanden hans som yrkessykdom. Han fikk uførepensjon med en uføregrad på 100 % og menerstatning basert på en medisinsk invaliditet mellom 15 % og 24 %. Gjensidige nektet dekning under yrkesskadeforsikringen og viste til at det var konstatert hørselstap allerede før 1990. For tingretten vant A frem med krav om dekning under forsikringen. Anken fra Gjensidige til lagmannsretten førte likevel frem. Lagmannsretten la til grunn at tinnitus bare kan dekkes i den grad lidelsen opptrer som tilleggssymptom til konstatert hørselstap, jf. folketrygdlova § 13-4 og yrkesskadeforskrifta § 1 D. Konstateringstidspunktet for primærskaden - hørselstapet som følge av langvarig påvirkning fra larm gjelder da også symptom som er kommet til seinere, mellom andre tinnitus. Anken over lovanvendelsen fra A til Høyesterett førte frem. Høyesterett bygger videre på Rt. 2000 side 70 og Rt. 2000 side 1338, medregna synspunktet om at de hensyn som ligger bak yrkesskadeforsikringsordningen tilsier en viss liberalitet overfor den skadelidte. Høgsterett legg til grunn at selv om det er sammenhengen med "nedsatt hørsel" som teknisk sett gjør at tinnitus kommer inn under yrkesskadeforskrifta § 1 bokstav D, er den trygde- og forsikringsmessige dekningen ved uførhet på grunn av larmskade ved hørselstap vesentlig videre og fanger opp både tinnitus og psykiske lidelser som følger med. Dette må avspeile seg i hva perspektiv en velger når det gjeld tidspunktet for konstatering. I tilfelle der det nettopp er slike følger og ikke den nedsatte hørselen som skygger over alt annet i symptombildet.


Høyesteretts dom 20.11.2009, HR-2009-02191-A, (sak nr. 2009/880), sivil sak, anke over dom. Folketrygdloven kapittel 13.

Spørsmål om reaktiv artritt etter matforgiftning er yrkesskade. Saken gjaldt krav om å få godkjent reaktiv artritt som følge av matforgiftning - pådratt på tjenestereise i utlandet - som yrkesskade eller likestilt yrkessykdom, jf. folketrygdloven kapittel 13.A var i desember 2003 på pålagt tjenestereise i Y og Z. Da han 5. desember spiste lunsj på et hotell i B, ble han matforgiftet. Kort tid senere fikk han leddsmerter. Leddplagene har vedvart, og A har fått diagnosen reaktiv artritt. Sykdommen ble meldt som yrkesskade. Trygderetten mente at smitte påført ved matforgiftning ikke kan anses som en arbeidsulykke og dermed ikke kan godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3. Heller ikke § 13-4, jf. yrkessykdomsforskriften § 1 bokstav H nr. 2 kunne etter Trygderettens syn komme til anvendelse. Det aktuelle alternativet i forskriften - "ved annen yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare" - måtte etter Trygderettens syn tolkes slik at det bare omfatter arbeid i særskilt smitteutsatte arbeidsmiljøer, og ikke arbeid i geografiske områder med særlig smittefare. As anke til lagmannsretten førte heller ikke frem. Også Høyesterett fant at folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. andre ledd første punktum om arbeidsulykke ikke kunne komme til anvendelse fordi ulykkesmomentet manglet. Men flertallet kom til at det var grunnlag for å anse påføringen av smitte med den påfølgende reaktive artritt som yrkessykdom likestilt med yrkesskade. Etter flertallets syn var det ikke tilstrekkelig grunnlag for å forstå alternativet "ved annen yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare" slik at bare sykdom forårsaket av smitte som naturlig hører til arbeidsplassens smittefare, faller inn under dette alternativet. Et mindretall på to dommere mente derimot at smitte påført i geografiske områder med særlig stor smittefare faller utenfor bestemmelsen. I samsvar med flertallets konklusjon ble Trygderettens kjennelse funnet ugyldig.


Høyesteretts dom 21.12.2009, HR-2009-02379-A, (sak nr. 2009/1040), sivil sak, anke over dom.

Spørsmål om myggstikk med etterfølgende komplikasjoner er en arbeidsulykke. Mann arbeidet i 2004 som langtransportsjåfør. Den 30. juli 2004 kjørte han gjennom Belgia i retning Norge med returlast fra Antwerpen. Han hadde åpent vindu og fikk et myggstikk på høyre arm som han klødde på. Myggstikket dannet inngangsport for smitte av streptokokk A-infeksjon som førte til alvorlig personskade i form av kronisk nyresvikt, nedsatt kraft i høyre arm og i høyre ben/fot, samt redusert sensibilitet i høyre arm. Det ble fremsatt krav om yrkesskadeerstatning. Dette ble avslått ettersom man mente det ikke forelå noen arbeidsulykke. Yrkesskadeforsikringsforeningen, som var blitt saksøkt for kravet, ble frifunnet både i tingretten og i lagmannsretten. Høyesterett kom enstemmig til at Olsens anke måtte forkastes. Det ble under henvisning til avgjørelsen i sak HR-2009-2191-A, (sak nr. 2009/880), innledningsvis vist til at påføring av smitte mangler ulykkesmoment med mindre selve smitten er påført ved en ulykkesartet hendelse. Det kunne derfor bare komme på tale å bedømme hendelsen som en arbeidsulykke dersom skaden (insektsstikket) og smitten, kunne ses under ett. Det ble i avgjørelsen tatt utgangspunkt i at et myggstikk er lite ulykkespreget. Verken stikket eller smitten hadde noen tilknytning til mannen yrkessituasjon på annen måte enn ved at hendelsen fant sted i arbeidstiden. Ut over dette var det tale om myggstikk og smitte som personer som deltar i yrkeslivet kan bli påfårt hvorsomhelst og nårsomhelst, det være seg i arbeidstiden eller i fritiden. Hendelsen hadde derfor, selv når man ser stikket og smitten under ett, karakter av å tilhøre dagliglivets risiko. Den kunne følgelig ikke få det preg av ulykkesmoment som folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum krever når hendelsen i seg selv er lite ulykkespreget. Det ble pekt på at situasjonen vanskelig kunne bedømmes annerledes enn om mannen hadde blitt stukket hjemme og smittet på arbeidsplassen.


Høyesteretts dom 21.12.2009, HR-2009-01120-A, (sak nr. 2009/1120), sivil sak, anke over dom. Folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum

Saken gjelder spørsmål om kneskade under danseundervisning er arbeidsulykke. Krav om yrkesskadedekning. Spørsmålet var om det forelå en arbeidsulykke etter det såkalte avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. En kvinnelig lærer ved en ungdomsskole underviste blant annet i musikk. I en musikktime vinteren 2007 pådro hun seg en bruskskade i kneet mens hun instruerte i dans. Lagmannsretten har beskrevet hendelsen som førte til skaden, slik: ''Om den konkrete skadehendelsen har kvinnen forklart at hun i forbindelse med instruksjon av dans i musikktimen stod med ryggen vendt mot guttene i klassen. Da guttene var urolige, skulle hun, samtidig som hun instruerte i dans, snu seg for å få deres oppmerksomhet. Høyre fot ble da sittende fast i gulvet, mens resten av kroppen roterte mot venstre. Hun kjente straks en kraftig smerte i høyre kne, og falt umiddelbart i bakken.'' Trygderetten stadfestet vedtak truffet av NAV Klage og anke Midt-Norge om ikke å godkjenne skaden som yrkesskade fordi skaden etter Trygderettens syn ikke hadde skjedd ved noen arbeidsulykke. Lagmannsretten la derimot til grunn at det forelå en arbeidsulykke i samsvar med det avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Høyesterett fant at skaden ikke var forvoldt ved arbeidsulykke. Undervisning i dans var en del av lærerens normale arbeidsoppgaver. Det var ikke noe uvanlig ved måten danseundervisningen ble gjennomført på. Læreren måtte ikke innta noen uheldig arbeidsstilling, og det skjedde heller ingen andre avvik fra det normale. Heller ikke var det noe unormalt med gulvet i musikkrommet der undervisningen skjedde. Gulvet ga ikke spesiell motstand. Høyesterett understreker at foten ikke satt fast i gulvet i fysisk forstand, men at kvinnen på grunn av friksjon mellom gulv og skosåle ikke fikk foten med seg da hun roterte. Risikoen for skade i forbindelse med danseundervisning på ungdomsskoletrinnet er generelt lav. Kvinnen var følgelig heller ikke i noen situasjon hvor man må godta mindre avvik fra det normale enn ellers.


Høyesteretts dom 30.06.2009, HR-2009-01376-A, (sak nr. 2009/267). Krav om yrkesskadeforsikring.

Sammendrag: Hendelsen på arbeidsplassen 25. mars 2002 satte kvinnen (29) ikke bare ute av stand til å jobbe lenger, men innebar også slutten på en aktiv fritid med fotball, håndball og snøbrett. Kampen for yrkesskadeerstatning har til nå pågått i sju år med seier i tingretten og tap i lagmannsretten. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom og har henvist yrkesskadesaken til ny behandling for lagmannsretten. Landets øverste dommere en prinsippavklaring som kan få stor betydning i en lang rekke yrkesskadesaker. Det tok hele åtte måneder før arbeidsgiveren fylte ut melding om yrkesskade etter kvinnens ulykke. Høyesterett fastslår nå enstemmig at slik ureglementær adferd hos arbeidsgiver kan bety at bevisbyrden må snus, slik at arbeidsgivers forsikringsselskap eventuelt må bevise at det ikke foreligger et ulykkesmoment, altså en hendelse som gir rett til erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Som påskehjelp hos en kjøttprodusenten arbeidet hun med pølseproduksjon dagen ulykken inntraff. En kollega skulle skyve ei sette som var fylt med farse og som veide rundt 240 kilo inn på en heisgaffel. Da kollegaen ikke maktet dette, kom kvinnen hjelpende til. Dersom maskinen hadde gått tom for farse, ville påskeproduksjonen ha stanset opp. Kvinnen forteller at hun bøyde seg ned, dro karet mot seg og tok spenntak for å ha kraft nok til å skyve det inn på gaffelen. Men karet kolliderte i en av gaflene og bråstoppet. Deretter skled hun på det glatte gulvet i produksjonshallen og fikk en vridning i ryggen. Høyesterett er uenig i flertallet i lagmannsretten som mente at kvinnen selv måtte føre bevis for at helseplagene inntraff ved en dekningsmessig ulykkeshendelse. Etter Høyesteretts syn har lagmannsretten vurdert spørsmålet om bevisbyrden påhviler forsikringsselskapet for snevert når den bare har lagt vekt på den skadelidtes muligheter for å sikre beviser. Den skadelidte var 21 år og engasjert som ekstrahjelp i påsken. Lagmannsretten retter kritikk mot arbeidsgiverens håndtering av saken. I en slik situasjon burde retten ha vurdert nærmere partenes oppfordring til å sikre bevis heter det i den ferske høyesterettsdommen. Høyesterettsdommen vil få betydning i mange yrkesskadesaker. Høyesterett presiserer rettstilstanden på et område hvor ting har vært uklart. Oppfører arbeidsgiver eller forsikringsselskapet seg kritikkverdig, kan bevisbyrden nå snus.
Høyesteretts dom 07.06.2007. HR-2007-01013-A, (sak nr. 2007-501), Rt-2007-899. LH-2006-065737. T Rs saksnr. 05/02440.

Sammendrag: En mann, født 1960, ble innvilget 100 % uførepensjon i 2005 med virkning fra oktober 2002. Han hadde ikke vært i arbeid siden han ble sykmeldt i januar 1986, da han var 25 år gammel. Han anket til Trygderetten over at han ikke ble ansett som ung ufør, men fikk avslag. Uføretidspunktet ble dog satt ti l januar 1986, før fylte 26 år. Hålogaland lagmannsrett erklærte Trygderettens kjennelse ugyldig. Staten anket dommen ti l Høyesterett, som stadfestet lagmannrettens dom. Mannen fikk i oktober 2002 for første gang stilt diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Diagnosen ble bekreftet ved sakkyndighetserklæringer i 2005 og 2006. Symptomer på nerveproblemer hadde vist seg allerede i barneårene og mer alvorlig fra 1982 ti l 1986. Spørsmålet i saken var om paranoid personlighetsforstyrrelse, som er en alvorlig og varig sykdom, forelå før han var fylt 26 år, og om dette klart kunne dokumenteres. Etter 1986 kom vedkommende i attføringstiltak, hvilket resulterte i at han i 1997 tok eksamen på ingeniørhøgskole. Det var ingen opplysninger om sykdom i disse årene. Etter avlagt eksamen fikk han ikke arbeid. De to sakkyndighetserklæringene som ble utarbeidet i 2005 og 2006 konkluderte med at sykdommen hadde oppstått før fylte 26 år. I likhet med lagmannsretten la Høyesterett dette til grunn. Lagmannsrettens dom stadfestet.


Høyesteretts dom 07.06.2007. HR-2007-01014-A, (sak nr. 2006/1721), Rt-2007- 912. LB-2005-042307. T Rs saksnr. 04/01412.

Sammendrag: Kvinne, født 1971, har fra fødselen hatt en skjevhet i ryggen. Hun ble i 1998 - vel 27 år gammel - rammet av vedvarende smerter i ryggen. På denne bakgrunn fikk hun i 2003 innvilget 100 % uførepensjon, men ble ikke ansett berettiget til garantert tilleggspensjon etter folketrygdloven § 3-21. Hun anket over denne del en av vedtaket, men fikk ikke medhold av Trygderetten. Lagmannsretten opprettholdt med dissens Trygderettens avgjørelse. I Høyesterett stemte fire dommere for at lagmannsrettens dom skulle stadfestes. Det var ikke bestridt at det var medisinsk sammenheng kvinnens medfødte lidelse og de senere smerteplager som førte til at hun oppfylte vilkårene for rett til uførepensjon. Flertallet la til grunn at hun før fylte 26 ikke var ufør i lovens forstand. Det ble lagt avgjørende vekt på at hun i flere år hadde funger t på en slik måte at man ikke kunne tale om en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad som lovens §§ 12 -6 og 12-7 krever, og at dette varte også utover fylte 26 år. Det var hennes faktiske funksjonsevne på dette tidspunkt, og ikke risikoen for senere funksjonssvikt knyttet til den lidelsen hun hadde, som var avgjørende. Flertallet la til grunn at grunnvilkåret om uførhet før fylte 26 år gjaldt. Mindretallet mente at § 3 -21 sjette ledd burde tolkes innskrenkende. Kravet til dokumentert uførhet måtte for stås slik at ved fylte 26 år måtte sykdommens potensiale til å forårsake uførhet klart ha manifestert seg, mens det måtte aksepteres at selve uførheten ble dokumentert etter at den unge hadde forsøkt seg i arbeidslivet. Lagmannsrettens dom stadfestet.


Høyesteretts dom 15.12.2006. HR-2006-02017-A. Rt-2006-1642. Gulating lagmannsrett LG-2005-59957. TRs saksnr. 04/01599.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om godkjenning av fotballskade som yrkesskade. En profesjonell fotballspiller ble skadet i en NM-kamp i 2002 ved at en motspiller taklet ham kraftig bakfra. Taklingen førte til skiveutglidning i ryggen. Trygderetten og lagmannsretten kom til at hendelsen ikke kunne godkjennes som yrkesskade. Høyesterett tok utgangspunkt i at risikoen for skader for profesjonelle fotballspillere er betydelig. En vesentlig del av denne risiko faller utenfor yrkesskadedekningen, da skadene er et resultat av ordinær utførelse av arbeid. Den hendelse vedkommende ble utsatt for i NM-kampen, atskilte seg imidlertid markert fra spillets ordinære gang og hadde betydelig skadepotensiale. Skaden måtte anses som en arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 annet l edd. Trygderettens kjennelse ble kjent ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse.


Høyesteretts kjennelse 06.06.2007. HR-2007-01004-A, (sak nr. 2007/82). Rt-2007- 882. Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

Sammendrag: Spørsmålet i saken var om en hendelse som en pakkerimedarbeider ved et meieri var blitt utsatt for, skulle anses som yrkesskade, det avdempete arbeidsulykkebegrep. Arbeidstakeren, en kvinne født 1963, fikk et smell i ryggen i det hun ved avslutningen av kveldsskiftet 18. juni 1996 skul le rydde bort og stable tomme paller. For tingretten og lagmannsretten hadde hun anført at hun skled idet hun skulle skyve den siste av til sammen 7-8 paller opp på en stabel, og at det der for forelå en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, j f. folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum. Det markerte arbeidsulykkebegrep. Lagmannsretten tok ikke stilling til denne anførsel, idet den kom til at hendelsen gikk inn under yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, j f. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Det avdempete arbeidsulykkebegrep. Dette ble begrunnet med at hun var blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning eller belastning som var usedvanlig i forhold til hennes arbeid. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken henvist til Høyesterett, men i medhold av tvistemålsloven § 392 tredje ledd ble ankeforhandlingen foreløpig begrenset til spørsmålet omhendelsen skulle anses som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Høyesterett kom enstemmig til at hendelsen ikke gikk inn under folketrygdloven § 13- 3 andre ledd andre punktum, og opphevde lagmannsrettens dom og hjemviste saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Etter praksis blir skader som er oppstått i forbindelse med løft, ikke godkjent som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller vedkommende er blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets ramme. Høyesterett la til grunn at selv om stabling av paller ikke inngikk i vedkommendes hovedarbeidsoppgaver , lå denne arbeidsoppgaven heller ikke utenfor . Pallene veide mellom 23 og 25 kg. Sel v om det hovedsakelig var tale om kvinnearbeidsplasser, var det ikke grunnlag for å karakterisere pallene som spesielt tunge gjenstander. Den omstendighet at pal lene ikke var blitt ryddet og stablet suksessivt, men i en samlet operasjon etter at skiftet var avsluttet, kunne heller ikke medføre at forholdet gikk inn under arbeidsulykkebegrepet.


Høyesteretts kjennelse 21.12.2005. " Skyggekjennelsen" HR-2005-02000-A. Rt- 2005-1757. Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a.

Sammendrag: Spørsmålet i saken var om en kneskade som en arbeidstaker hadde fått under utførelse av arbeid for arbeidsgiveren var en "arbeidsulykke" og dermed hadde kar akter av yrkesskade. A, som var industrirørlegger, hadde under arbeid på en modul i oljevirksomheten på et verksted, beveget seg på huk under et stillas for å hente noen bol ter. Da han beveget seg tilbake og skul le reise seg opp, oppfattet han det slik at en stålbjelke - som var en del av stillaset - kom mot ham, eller at han var så nær denne at den var i ferd med å treffe hodet. For å unngå å støte hodet mot stål bjelken vred A seg unna mens han fortsatt var i sittende stilling. Ved denne avvegringsmanøveren oppstod det en vridning i høyre kne. Da han oppsøkte lege dagen etter, ble han sykmeldt og har siden ikke vært i arbeid. Trygdekontoret godkjente skaden som yrkesskade i forhold til folketrygdloven, men forsikringsselskapet bestred at skaden kunne anses som yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Både Forsikringsklagenemnda, tingretten og lagmannsretten ga for sikringsselskapet medhold, idet skaden ikke var resultat av noen ytr e hending, jf. definisjonen av yrkesskade i folketrygdloven § 13-3 andre ledd, som etter forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven også er forutsatt lagt til grunn i forhold til yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Stål bjelken hadde faktisk ikke vært i bevegelse, og A hadde objektivt sett hel ler ikke vært så nær denne at han ikke ha støtt hodet mot den om han hadde reist seg opp. Høyesterett kom enstemmig til at skaden måtte anses forårsaket av en arbeidsulykke. Det ble uttalt at folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum må forstås slik at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller de forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment. I kjennelsen finnes det uttalelser om hvilken rettskildemessig betydning Trygderettens praksis har i slike saker.


Høyesteretts dom 28.09.2007. HR-2007-0666-A, (sak nr. 2006/1886). Rt-2007- 1370. Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13- 17. Yrkesskadeerstatning. årsakssammenheng.

Sammendrag: Spørsmålet i saken var om det var årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og en invalidiserende prolaps som ble påvist drøyt fire år senere. Skadelidte merket i januar 2000 at han mistet kraft i armen og at han hadde lammelser. Han ble operert for prolaps i nakken med en gang og på nytt i 2003, men kom ikke tilbake i arbeid. Han mente at år saken til prolapsen måtte være en arbeidsulykke i 1995. Han søkte arbeidsgivers forsikringsselskap om erstatning, men fikk avslag. Han tok der etter ut stevning for tingretten, og fikk medhold i at han hadde krav på erstatning.


Høyesteretts dom 21.04.2005 . HR-2005-00634-A. Rt-2005-495. Gulating lagmannsrett LG-2003-00301. TRs saksnr. 02/00691.

Sammendrag: Spørsmål om godkjenning av lungekreft i sin helhet som yrkesskade etter i lengre tid å ha vært utsatt for passiv røyking under arbeid. A røykte 10-15 sigaretter hver dag fra 1973 ti l 1992. Fra 1977 til 1992 arbeidet hun i en bar, senere nattklubb, hvor det var svært røykfylte lokaler. I 1992 ble hun operert for lungekreft og hennes medisinske invaliditet ble satt til 35 %. Hun er senere tilstått uførepensjon. A fikk ved Høyesteretts dom i Rt. 2000 si de 1614 ful l erstatning i henhold til yrkesskadeforsikringsloven baser t på 50 % uførhet. Hun krevde godkjennelse av lungekreften som yrkessykdom etter folketrygdloven på gr unn av yrkesrelatert passiv røyking. RTV godkjente sykdommen som yrkessykdom med en tredel. Etter anke godkjente Trygderetten lungekreften som yrkessykdom med 45 % og tilsto menerstatning i gruppe 1. Ved Gulating lagmannsretts dom ble Trygderettens kjennelse opprettholdt, og RTV ble frifunnet. For Høyesterett gjorde A gjeldende at den yrkesrelaterte passive røykingen var en nødvendig og ikke uvesentlig samvirkende årsak til at lungekreften kom allerede i 1992. Etter betingelseslæren, slik den er anvendt i bl.a. P-pilledom II i Rt. 1992 side 64, hevdet hun å ha krav på at sykdommen ble godkjent i sin helhet. I tilslutning til de rettsoppnevnte sakkyndige fant Høyesterett at det forelå samvirkende årsaker, og at 55 % prosent skyldtes egen røyking og 45 % yrkesrelatert passiv røyking. Folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstav d sett i sammenheng med for arbeider og praksis måtte forstås slik at når den yrkesrelaterte påvirkning ikke er hovedårsak til lungekreften, kan yrkessykdommen ikke i sin helhet godkjennes som yrkesskade. Også folketrygdloven § 12-6, som krever at medisinsk lidelse må være hovedårsaken til nedsettelse av inntektsevnen/arbeidsevnen, og § 12-18 om fastsetting av særskilt uføregrad ved yrkesskade, under bygger at betingelseslæren ikke er innført ved godkjenning av yrkessykdom som yrkesskade. De hensyn som ligger bak kravene til årsakssammenheng i erstatningsretten er forskjellig fra de hensyn som ligger til grunn for trygdelovgivningen. Lagmannsrettens dom ble stadfestet.


Høyesteretts dom 19.09.2006. HR-2006-01587-A. Rt-2006-1129. Hålogaland lagmannsrett LH-2005-68104. TRs saksnr. 04/00440.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om en skade som ble påført under politiets pågripelse på kontor et i arbeidstiden kunne godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-6 annet ledd. Bakgrunnen for saken var pågripelse av en arbeidstaker - en lege som vikarierte som kommunelege - på sitt kontor i arbeidstiden. Ved pågripelsen fikk han en skade i høyre kne som han ville ha godkjent som yrkesskade. Trygdekontoret godkjente skaden som yrkesskade, men fylkestrygdekontoret omgjorde vedtaket. Trygderetten stadfestet fylkes-trygdekontorets vedtak. Legen brakte saken inn for lagmannsretten, som opprettholdt Trygderettens kjennelse. Legen anket saken til Høyesterett som kom til at skaden " var en følge av et hendelig uhell under en rettmessig pågripelse". Høyesterett kom til at skaden hadde oppstått under slike omstendigheter at det etter folketrygdloven § 13-6 annet ledd ikke kunne bli krevet at det skul le foreligge en tilknytning mellom skaden og arbeidet. Vedkommende var da han ble skadet " i arbeid", og Trygderettens kjennelse måtte derfor oppheves.


Høyesteretts dom 17.03.2004. HR-2004-00556-A. Rt-2004-487. Eidsivating lagmannsrett LE-2003-00101. TRs saksnr. 02/01367.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om en skade som arbeidstaker fikk under en sosial utflukt i arbeidsgivers regi kan godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-6 andre ledd. Vedkommende var ansatt ved en forsikringsavdeling som skulle legges ned i forbindelse med omorganisering. De ansatte og ledelsen skulle gå inn i en ny organisasjon med til dels nye ledere, nye kolleger og nytt arbeidssted. I den anledning arrangerte avdelingen en sosial utflukt. Arbeidsgiver betalte turen. Under omvisning på en gammel gård falt skadelidte og skadet seg. Blant annet er hun etter skaden innvilget uførepensjon. Trygderetten hadde avsagt kjennelse uten grunngiving. Lagmannsretten kom under dissens til samme resultat og la betydelig vekt på om tur en hadde skjedd i arbeidsgivers interesse. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsrettens flertall, men kunne ikke se at det etter trygderettspraksis hadde så stor betydning om utflukten kunne sies å være i arbeidsgivers interesse. Trygderetten hadde der imot i flere kjennelser lagt stor vekt på hvor nær tilknytningen er mellom skadesituasjonen og skadelidtes ordinære arbeidssituasjon. På denne bakgrunn fant man det utvilsomt at det ikke var grunnlag for yrkesskadedekning i dette tilfellet. Skulle yrkesskadedekningen utvides til å omfatte et slikt tilfelle, ville det være i dårlig harmoni med lovens ordlyd og forarbeider og med trygderetts-praksis.


Høyesteretts dom 23.06.2000. Rt-2000-1028. TRs saksnr. 98/00089. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Elektromontør var ikke yrkesskadedekket da han forulykket i arbeidsgivers bil på vei fra hjemmet og direkte til et arbeidsoppdrag som var avtalt dagen før. Høyesterett uttalte at den eneste for skjellen opp mot Rt. 2000 s. 220 var at bedriften eide bilen i dette tilfellet. Høyesterett gikk ikke inn på hvordan yrkesskadedekningen vil være om arbeidsoppdraget hadde en mer direkte sammenheng med en etablert vaktordning. Staten frifunnet.


Høyesteretts dom 14.02.2000. Rt-2000-220. TRs saksnr. 97/01694. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Installasjonsinspektør ved Elverk omkom i egen bil i arbeidstiden på vei fra hjemmet til første besøk hos en kunde. Høyesterett fant ikke at dette var "på arbeidsstedet". Høyesterett uttalte: "Reise mellom hjem og arbeid faller utenfor ykes-skadedekningen, selv når reisen finer sted i arbeidstiden, bruk av bil er nødvendig for å komme til forskjellige arbeidssteder og arbeidsgiver betaler en godtgjøring ved bruk av egen bil." Høyesterett viste imidlertid til trygderettspraksis som etter konkret vurdering godkjenner yrkesskade ved å anse r eisen til og fra arbeidsstedet for å ha "særlig sammenheng med tjenesten." I dommen gis en bred gjennomgang av trygderettspraksis på området. Staten frifunnet.


Høyesteretts dom 25.10.2002. Rt-2002-1331.

Sammendrag: Erstatningssak. Folketrygdloven § 22-13, 6. ledd ikke ansett ti l hinder for krav om erstatning etter skadeerstatningsloven § 2-1 ved misvisende opplysninger fra trygdens si de. Arbeidsgiveransvaret anvendelig. Bred gjennomgang av bestemmelsens forhistorie. Dissens 3-2.


Høyesteretts dom 27.04.2005 . HR-2005-00664-A. Rt-2005-548. Agder lagmannsretts dom LA -2004-30287. TRs saksnr. 03/04618.

Sammendrag: A var tilstått uførepensjon med uføretidspunkt september 1997, som var tidspunktet for sykmelding som direkte førte over til uførepensjon. Etter hans syn skulle uføretidspunktet settes tilbake til februar 1994, som var innledning på en periode på ca 1,5 år med sykmelding og attføring. Fra oktober 1995 var han i arbeid som han mente i realiteten var bedriftsintern attføring. På grunn av relativt høy inntekt de tre siste årene før 1994, ville tilbakeføring av uføretidspunktet gi høyere pensjon enn om uføretidspunket ble satt til 1997. Trygderetten stadfestet vedtak om uføretidspunkt i 1997, mens lagmannsretten under dissens ga medlemmet medhold i uføretidspunkt 1994. Høyesterett kom til at det i samsvar med ordlyden i folketrygdloven § 12-10, jf. § 12-7 rettslig sett må være avgjørende når inntektsevnen er nedsatt med minst halvparten. Dette kan ha følger for hva som er uføretidspunktet når den faktiske inntekten blir holdt oppe som følge av hjelp fra arbeidskamerater eller velvilje fra arbeidsgiveren. En regel i folketrygdloven § 12-7 andre ledd tredje punktum om at det skal tas hensyn ti l "all inntekt", tar ut fra lovhistorien sikte på situasjonen for selvstendig næringsdrivende og gjelder ikke for arbeidstakere. Dette standpunket er i samsvar med det synet RTV selv hadde fram til 1992 rett etter at det nye § 12 -7 andre ledd tredje punktum hadde kommet inn i loven. Det nye tillegget innebar ikke en endring her, og det gjorde heller ikke den nye folketrygdloven. Praksis fra Trygderetten har også vært i samsvar med det synet Høyesterett kom til vedrørende lov-forståelsen. Høyesterett ga således A medhold i lovforståelsen. Når det gjaldt den konkrete vurdering, kom Høyesterett likevel til at uføretidspunktet måtte settes til 1997. A hadde vært regnet som frisk nok til å gå tilbake til arbeid høsten 1995. Det var ikke tvilsomt at han hadde hatt støtte fra arbeidskameratene og at arbeidsgiveren hadde fulgt ham opp på en god måte. Det var likevel ikke dekning i bevisene for at A, etter at han kom tilbake i arbeidet, ikke kunne yte minst halvparten av arbeidsinnsatsen sammenlignet med situasjonen før han ble syk i 1994. Rikstrygdeverket fikk medhold i anken.


Høyesteretts dom 07.01.2004. HR-2004-00022-A. Rt-2004-2. Frostating lagmannsrett LF-2002-00769 A. T Rs saksnr. 01/03308.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om et vedtak om uførepensjon skal gis med tilbakevirkning for 3 år i forhold tidspunktet da kravet ble satt fram, jf. folketrygdloven § 22-13 sjette ledd. Høyesterett uttalte at lovens forhistorie viser at bestemmelsen er ment å være en snever unntaksbestemmelse, og at praksis fra Trygderetten støttet opp under dette. § 22 - 13 sjette ledd stiller opp et høyt beviskrav ved bruken av "åpenbart". Ved alvorlige psykiske sinnslidelser vil det nok være presumsjon for at vilkåret i bestemmelsen er oppfylt. Ved de lettere psykiske forstyrrelsene vil unntaksbestemmelsen kunne komme i betraktning i situasjoner der det etter en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak, foreligger dokumentasjon på at forstyrrelsen har gjort vedkommende ute av stand til å fremme sitt krav. I den konkrete sak kom Høyesterett til at Trygderettens avgjørelse bygget på feil forståelse av § 22 -13 sjette ledd. Vedkommendes psykiske lidelse "hindret ham i å ha nødvendig kunnskap og innsikt til å kunne reise krav mot trygdemyndighetene basert på den psykiske lidelsen". Han hadde tidligere fremmet krav basert på somatiske lidelser. Trygderettens kjennelse kjent ugyldig.