Juridisk-hjelp.no

Godkjent av tilsynsrådet for advokatvirksomhet

AVGJØRELSER FRA TRYGDERETTEN


Kjennelse av 13. juli 2015. Ankesak nr. 15/487. Annet - samordningsloven § 29 – tilbakekreving. Reduksjon av tilbakebetalingskrav med grunnlag i lang saksbehandlingstid hos pensjonsutbetaler. Motregning i foreldet krav.

Omgjøring. Kvinne mottok uførepensjon fra Statens pensjonskasse (SPK), og ble deretter innvilget tidsbegrenset uførepensjon fra folketrygden med virkning tilbake i tid. Ytelsen var ikke samordnet med uførepensjonen fra SPK. Vedkommende kontaktet SPK, fordi hun var i tvil om SPK hadde krav på etterbetalingen. Først fire og et halvt år senere varslet SPK om tilbakrekreving mot kvinnen. Retten fant at kvinnen ikke kunne anses for å være i god tro da hun mottok feilutbetalingen, men fant i lys av den lange saksbehandlingstiden i SPK grunnlag for å foreta skylddeling. Retten reduserte tilbakebetalingskravet med tre fjerdedeler. Retten fant videre at selv om SPKs krav om tilbakebetaling var foreldet, kunne kravet motregnes i den ankende parts løpende pensjon, jf. foreldelsesloven § 26 b. Retten fant at bruker ikke var i god tro, men mente at kravet skulle reduseres kravet betydelig grunnet lang saksbehandling. Her var SPK part, men det er klart at saken er overførbar mot Nav.


Kjennelse av 29. mai 2015. Ankesak nr. 15/00688. ftrl § § 22-13. Utbetaling – frister for framsetting av krav – etterbetaling. Sviktande informasjon om medlemskapsvilkår.

Heil omgjering av vedtak om å avslå eingongsstønad ved fødsel grunna forsinka framsetjing av krav. Privat part var innvandrar. Ho hevda at ho hadde oppsøkt NAV i tide, og da fått beskjed om at ho ikkje kunne søkja før ho hadde personnummer. Retten viste til at det ikkje gjaldt krav om dette. Ei konkret vurdering av dokumentasjonen i saka tilsa at det var sannsynsovervekt for at kvinna snakka sant då ho uttalte at ho hadde fått feilaktig informasjon frå NAV. Retten viste til ankesak med nummer 14/01920, der den private parten hadde fått same beskjed då ho oppsøkte NAV i samband med krav om eingongsstønad. Lovleg opphald var tilstrekkeleg for medlemskap i folketrygda. I saka var dette dokumentert gjennom stadfesting frå UDI.


Kjennelse av 24. april 2015. Ankesak nr. 14/2387 trl § § 1. Trygderetten- saklig kompetanse. Flertall i retten mente det lå utenfor kompetansen til Trygderetten å prøve om EØS-forordning 1408/71 ga rett til sykehusbehandling i annet EØSland

Anken ble avvist med dissens. Spørsmål om Trygderettens prøvingskompetanse. Rådsforordning 1408/71 og 883/2004. Trygderettsloven § 1. Mann, 74 år, søkte om refusjon av utgifter til planlagt ablasjonsbehandling ved hjertelidelse i land i Norden. HELFO region øst behandlet kravet etter EUs rådsforordning 1408/71 artikkel 22 nr. 1 bokstav c, jf. EØS-avtalen. Avslag ble påklaget til HELFOs hovedkontor. Rettens flertall kom til at Trygderetten ikke har rettslig kompetanse til å realitetsbehandle klagesaker av denne typen krav. Flertallet viste til at bestemmelsen i rådsforordning 1408/71 artikkel 22 nr. 1 bokstav c omhandler en rettighet som ikke har hjemmel i folketrygdloven § 1-3. Det foreligger derfor ikke ankeadgang til Trygderetten etter trygderettsloven § 1. Flertallet viste videre til EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av tjenester, jf. pasientrettighetsdirektivet, rettsutviklingen av pasientrettigheter knyttet til spesialisthelsetjenester samt lovfesting av refusjonsordning for behandlingsutgifter i EØS-området, jf. folketrygdloven § 5-24 a, der ankeadgang til Trygderetten er avskåret i forskrift for bl.a. spesialisthelsetjenester, inkludert sykehusbehandling. Mindretallet mente at folketrygdloven § 1-3 gir hjemmel for bestemmelsen i rådsforordning 1408/71 artikkel 22 nr. 1 bokstav c, jf. forskrift om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.


Kjennelse av 17. april 2015. Ankesak nr. 14/2011. trl § 1. Trygderetten – saklig myndighetsområde. Det forelå rettslig interesse i å få prøvd krav til forutgående medlemskap i ftrl § 12-2 - selv om det var truffet vedtak om å tilstå midlertidig uførepensjon etter art. 45 i EØSforordning 574/72, som forutsatte at medlemskapsvilkåret kunne være oppfylt ved sammenlegging med trygdetid i annet EØSland. Uttalelser om forholdet mellom prosessledende avgjørelser og vedtak.

Spørsmål om avvisning. Rettslig interesse. Trygderettsloven § 1. Folketrygdloven §§ 12-2 og 12-10. Klagen måtte realitetsbehandles. Stadfestelse etter prøving av realiteten. En kvinne Kjennelser avsagt i ukene 6–32/2015

på 52 år fikk midlertidig avslag på krav om uførepensjon etter folketrygdloven fordi hun ikke ble ansett å fylle vilkårene for forutgående medlemskap. Hun ble orientert om at vedtaket ikke kunne påklages. Saken ble sendt til NAV Internasjonalt for en vurdering etter EØS-reglene. NAV fattet vedtak om forskudd på utbetaling av uførepensjon i henhold til EØS-rådsforordning nr. 574/72 art. 45 i påvente av at EØS-landet hadde ferdigbehandlet hennes krav om uførepensjon. Klage over det midlertidige vedtaket ble av NAV likevel tatt opp til behandling da det ble lagt til grunn at uførepensjon etter folketrygdloven og uførepensjon etter EØS-reglene gir ulike rettigheter. Retten mente at det måtte vurderes om vedtaket dreide seg om hennes "individuelle rettigheter og plikter" når dette inngikk som et ledd i saksbehandlingen av en realitetsavgjørelse og det var anket over uføretidspunktet. Retten uttalte at et vedtak må ses på som truffet når alle sider av saken, både vilkår og rettsvirkninger - herunder beregningen av størrelsen - er behandlet. Vedkommende hadde søkt om én ytelse – uførepensjon, og dreide etter rettens mening om ett vedtak. Siden det var usikkert om NAV ville behandle en eventuell klage på det endelige vedtaket som klage over grunnlaget for uførepensjon, kom retten til at anken måtte fremmes. Uføretidspunktet var riktig fastsatt.


Kjennelse av 13. juli 2015. Ankesak nr. 15/487. Annet - samordningsloven § 29 – tilbakekreving. Reduksjon av tilbakebetalingskrav med grunnlag i lang saksbehandlingstid hos pensjonsutbetaler. Motregning i foreldet krav.

Omgjøring. Kvinne mottok uførepensjon fra Statens pensjonskasse (SPK), og ble deretter innvilget tidsbegrenset uførepensjon fra folketrygden med virkning tilbake i tid. Ytelsen var ikke samordnet med uførepensjonen fra SPK. Vedkommende kontaktet SPK, fordi hun var i tvil om SPK hadde krav på etterbetalingen. Først fire og et halvt år senere varslet SPK om tilbakrekreving mot kvinnen. Retten fant at kvinnen ikke kunne anses for å være i god tro da hun mottok feilutbetalingen, men fant i lys av den lange saksbehandlingstiden i SPK grunnlag for å foreta skylddeling. Retten reduserte tilbakebetalingskravet med tre fjerdedeler. Retten fant videre at selv om SPKs krav om tilbakebetaling var foreldet, kunne kravet motregnes i den ankende parts løpende pensjon, jf. foreldelsesloven § 26 b.


Kjennelse av 29. mai 2015. Ankesak nr. 15/00688. ftrl § § 22-13. Utbetaling – frister for framsetting av krav – etterbetaling. Sviktande informasjon om medlemskapsvilkår.

Heil omgjøring av vedtak om å avslå eingongsstønad ved fødsel grunna forsinka framsetjing av krav. Privat part var innvandrar. Ho hevda at ho hadde oppsøkt NAV i tide, og da fått beskjed om at ho ikkje kunne søkja før ho hadde personnummer. Retten viste til at det ikkje gjaldt krav om dette. Ei konkret vurdering av dokumentasjonen i saka tilsa at det var sannsynsovervekt for at kvinna snakka sant då ho uttalte at ho hadde fått feilaktig informasjon frå NAV. Retten viste til ankesak med nummer 14/01920, der den private parten hadde fått same beskjed då ho oppsøkte NAV i samband med krav om eingongsstønad. Lovleg opphald var tilstrekkeleg for medlemskap i folketrygda. I saka var dette dokumentert gjennom stadfesting frå UDI.


Kjennelse av 20. mars 2015. Ankesak nr. 14/2667 ftrl § 13-4. Yrkessykdommer – yrkessykdommer som likestilles med yrkesskade. Yrkessykdomsforskriften § 1 bokst l - «Sykdommer etter vaksinasjon som har samband med yrket» - svineinfluensavaksine hos sykepleier på intensivavdeling. Kjennelser avsagt i ukene 6–32/2015

Oppheving. Intensivsykepleier ønsket å få godkjent CFS/kronisk tretthetstilstand/ som yrkessykdom etter svineinfluensavaksine (Pandemrix). Vaksinasjonen var organisert av arbeidsgiver. NAV Klageinstans mente at medlemmet ikke var blitt "anbefalt" av arbeidsgiver om å ta vaksinen på grunn av smitterisiko, og at medlemmet derfor ikke hadde fått vaksinen i "samband med yrket", jf. forskriften § 1 bokstav l. Retten viste til Trygderettens kjennelse i sak 14/00860, med samme problemstilling, og der retten kom til at gjeldende rundskriv/instruks til NAV ga uttrykk for en noe innskrenkende fortolkning av forskriften. Retten i foreliggende sak var enig i dette. Medlemmet hadde framlagt dokumentasjon fra Folkehelseinstituttet, der det framgikk at helsepersonell var prioritert i vaksinerekkefølgen, blant annet fordi det ved økt sykefravær kunne bli kritisk mangel på for eksempel personell ved intensivavdelinger. Retten kom til at medlemmet hadde fått vaksinen i "samband med yrket". Vedtaket måtte derfor ble oppheves, og saken behandles på nytt for prøving av øvrige vilkår for godkjenning.


Saksnr: 04/0494(5)

Sammendrag: En 32 år gammel kvinne uten bar n var innvilget 100 prosent uførepensjon på bakgrunn av plager med hodepine siden 16-års alder. Flertallet i femmedlemskjennelse stadfestet avslag på krav om tilleggspensjon for unge uføre idet flertallet på fire ikke fant at det forelå en klart dokumentert alvorlig sykdom i lovens forstand. Retten foretok en drøftelse av lovendringens forarbeider og viste til rettspraksis som ikke ble ansett å gi noen helt entydig konklusjon mht gjeldende rett. Mindretallet på et medisinsk kyndig rettsmedlem (retten var satt med to medisinsk kyndige rettsmedlemmer) mente at kvinnens medisinske tilstand var klart dokumentert gjennom omfattende utredning og at hun ikke kom inn under den gruppen lovendringen hadde ment å ekskludere.


Saksnr: 04/0494(5)

Sammendrag: En 32 år gammel kvinne uten bar n var innvilget 100 prosent uførepensjon på bakgrunn av plager med hodepine siden 16-års alder. Flertallet i femmedlemskjennelse stadfestet avslag på krav om tilleggspensjon for unge uføre idet flertallet på fire ikke fant at det forelå en klart dokumentert alvorlig sykdom i lovens forstand. Retten foretok en drøftelse av lovendringens forarbeider og viste til rettspraksis som ikke ble ansett å gi noen helt entydig konklusjon mht gjeldende rett. Mindretallet på et medisinsk kyndig rettsmedlem (retten var satt med to medisinsk kyndige rettsmedlemmer) mente at kvinnens medisinske tilstand var klart dokumentert gjennom omfattende utredning og at hun ikke kom inn under den gruppen lovendringen hadde ment å ekskludere.


Saksnr: 05/03059

Sammendrag: En 21 år gammel mann var tilkjent 100 prosent uføreytelse med diagnosen ME, men hadde fått avslag på krav om at ytelsen skulle beregnes etter særreglene for ungeuføre. Uføretidspunktet var satt til måneden etter at han fylte 16 år. Han hadde hatt lidelsen i flere år, og det var beskrevet en omfattende funksjonsnedsettelse. Fylkestrygdekontor et hadde funnet det dokumenter t at lidelsen var varig og godt dokumentert. Avslaget ble begrunnet med at tilstanden ikke kunne anses som alvorlig i folketrygdlovens forstand, og i henhold til Trygderettens praksis. Etter en samlet vurdering av den medisinske dokumentasjon sammenholdt med Trygderettens praksis og de sakene som er brakt inn for domstolene og hevet som forlikt, kom retten til at saken fal t innenfor det snevr e unntaket som gjelder for såkalt diffuse lidelser, og de rammer som er trukket opp i Trygderettens kjennelse i ankesak nr 04/04943. Omgjøring.


Saksnr: 02/04685

Sammendrag: Rett til tilleggspensjon etter særreglene for unge uføre, omgjøring: Kvinne, 36 år , ble innvilget hel uførepensjon pga. rusmiddelmisbruk og personlighetsforstyrrelse. Hun fikk avslag på krav om å få beregnet pensjonen etter særreglene for unge uføre. På bakgrunn av de opplysningene som forelå om adferdsforstyrrelse med behandling for denne allerede fra hun var 6 år, påbegynnende rusmiddelmisbruk fra 10 års alder, en oppvekst pr eget av grov omsorgssvikt og krenkelser, samt økning til tungt rusmiddel misbruk med bl.a. heroin fra hun var 20, fant retten at det var tilstrekkelig dokumentert at hun allerede fra før hun var 26 år led av en alvorlig sykdom som var klart dokumentert. I kjennelsen ble det vist til en rekke tidligere Trygderettsavgjørelser, særlig 01/01820 som ble ansett for å ha flest likhetstrekk.


Saksnr: 08/00161

Sammendrag: Femmedlemskjennelse. Dagpengesøkeren var samboer, og hadde etter at samboeren hadde fått ny jobb med lengre reise vei, sagt opp sin tidligere butikkjobb. Hun var villig til å ta hel tidsarbeid, men bare hvis det var forenlig med barnehavens åpningstid, som var fra kl 07.30 til 16.30. Etter rettens syn begrenset hun der ved sin disponibilitet i forhold til det vanlige arbeidsmarkedet i en slik grad at hun ikke kunne anses for å være reell arbeidssøker i forhold til § 4-5 første ledd. En begrensing i barnehavens åpningstid utgjorde ikke i seg selv en tungtveiende grunn i forhold til § 4-5 annet l edd, og hel ler ikke hennes øvrige sosiale situasjon tilsa at unntaket kunne anvendes.


Saksnr: 00/00542

Sammendrag:24 Mann på 32 år satte frem krav om dagpenger. På søknadsskjemaet krysset han av for at han hadde helsemessige begrensninger i form av rygg- og fot problemer, men la ikke frem legeerklæring som dokumenter te plagene. Fordi han ikke hadde dokumentert sine plager anså fylkesarbeidskontoret ham for ikke å være reell arbeidssøker og stadfestet avslaget på kravet om dagpenger. Retten fant at de helsemessige begrensningene i størst grad refererte seg til arbeidskontorets oppgave om å finne høvelig arbeid, og i mindre grad relaterte seg til kravet om å reell arbeidssøker. Han hadde krysset av for at han var villig til å ta et hvert arbeid uavhengig av heltid eller deltid, hvor som helst i landet. Helseopplysningene kunne i dette tilfellet ikke rokke ved hans arbeidssøkerstatus. Avslaget ble således omgjort. Retten gikk ikke konkret inn på betydningen av udokumenter te helseopplysninger ved senere konkret arbeidstilbud, men uttal te at nekting av tilbudt arbeid under henvisning til udokumenterte helseplager, etter omstendighetene kunne medføre tidsbegrenset bortfall av dagpengene.


Saksnr: 05/01291

Sammendrag: Dagpenger - 5 medlemskjennelse - Dissens. For sent innsendt meldekort. Reaktivering etter stans. Ftrl § 4-8, sysselsettingsloven § 32, jf forskrift 30.04.1997 nr. 388. Stadfestelse. Kvinne som mottok dagpenger, sendte meldekort for sent, og dagpengene ble stanset. Hun fikk dagpenger på ny ette r personlig oppmøte hos Aetat. Hvor vidt melding ble sendt i rett tid er et bevisspørsmål, hvor dagpengemottaker har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at meldekort er sendt i rett tid. Dette hadde hun ikke gjort. Retten var enig i at dagpengene skulle stanses fra den dagen hun skulle ha meldt seg og at dette fulgte direkte av loven. Retten delte seg i synet på reaktivering etter stans av dagpenger. Flertallet mente at hun hadde fått god informasjon om at reaktivering etter stans forutsatte personlig fremmøte hos Aetat og begrunnet dette. Mindretallet mente dette ikke gjaldt som generelt krav og at innsending av nye mel dekort i rett tid var tilstrekkelig til å bli reaktivert.


Saksnr: 04/04486

Sammendrag: Spørsmål om rett til dagpenger etter at permittert arbeidstaker ved en feil krysset nei på spørsmål om hun ønsket å stå tilmeldt som reell arbeidssøker. Retten vi ste til kjennelser i ankesakene nr.01/03371, nr. 01/05369, nr. 01/05371 og nr. 02/02635, om mente det hadde formodningen mot seg at den ankende par t ikke ønsket å stå tilmeldt i og med at hun fortsatte å sende inn meldekort hver 14. dag. Omgjort.


Saksnr: 06/02227

Sammendrag: Spørsmål om bortfall av dagpenger i fire uker på grunn av manglende oppmøte til Aetats informasjonsmøte. Innkalling datert 23. juni 2005 varslet om informasjonsmøte den 30. juni 2005. Det var plikt til å melde fra dersom en ikke kunne møte og brevet informerte om bortfall ved manglende oppmøte eller gyldig fravær. Retten gikk igjennom praksis i tilknytning til tolkningen av ftr l § 4-20 bokstav e, her under femmedlemskjennelse avsagt 22. juni 2001 i ankesak 00/01445. Retten var enig med den ankende par t at Aetat hadde bevisbyrden for at innkallingen var sendt. Det var ikke påstått rot med postgangen. Ut fra praksis kunne det ikke stilles krav om å bruke rekommandert brev i forbindelse med innkalling til informasjonsmøte. Det kunne heller ikke stilles krav om at Aetat skul le kontakte han ut over forhåndsvarselet siden manglende oppmøte først ble kjent for Aetat på møtedagen. Saken skilte seg i så måte fra forespørsler fra Aetat vedrørende kurs der det er vedlagt svarslipp med svarfrist se ankesak nr 00/01445. Retten stadfestet vedtak om bortfall av dagpenger.


Saksnr: 02/02971

Sammendrag: Kvinne, 55 år. Norsk statsborger som hadde bod d og arbeidet, bla. som misjonær, i utlandet i mange år, kom tilbake til Norge i oktober 1997. Hun søkte uførepensjon i juni 2001. Avslag på grunn av medlemskapsvilkårene i § 12-2, da uføretidspunkt ble fastsatt til januar 2000 under henvisning til uttalelse fra behandlende lege. øvrige materielle vilkår for uførepensjon var ansett oppfylte. Vedkommende hadde mangeårige sammensatte pl ager, med hovedvekt på muskel /leddplager. Variert yrkespraksis. Forsøkte arbeid i Norge, men måtte slutte. To krav om attføring i 2000 var avslått fordi det ikke ble ansett å foreligge tilstrekkelig omfattende helsesvikt. Etter utredning av arbeidsrådgivningskontoret i 2001, ble attføring ansett uhensiktsmessig. Retten uttal er at det må vi ses tilbakeholdenhet med avslag etter §12-2, om ikke grunnlaget var utvilsomt. Retten fant ikke at så var tilfelle her, og fastsatte uføretidspunktet til juni 2001 da hun søkte uførepensjon og attføring var oppgitt. Omgjøring.


Saksnr: 03/01296

Sammendrag: Mann, 31 år, ble utsatt for en trafikkulykke i 1996, godkjent som yrkesskade, og pådro seg en lett hjerneskade og kronisk smertesyndrom. Han hadde vært på arbeidsutprøving ved Aetat, men det var konkludert med at han var for syk til ytterligere attføring. Retten viste til en rekke tidligere avgjørelser i Trygderetten vedrørende uførepensjon til yngre personer. Retten vi ste videre til fire dommer fra lagmannsretten og fant at aldershensynet i folketrygdlovens § 12 -5 skulle vektlegges tungt. Retten uttalte videre at Aetats uttalelser er viktige, men ikke bindende for trygdeetaten ved avgjørelsen av attføringsvilkåret i § 12-5, jfr. dom av 26. april 2002 fra Frostating lagmannsrett. Aetats uttalelse var foretatt på et for spinkelt grunnlag, dvs. arbeidsutprøving i to dager, og etter rettens oppfatning var det hensiktsmessig med ytterligere attføring. Retten fant det ikke godtgjort at hans arbeidsevne var varig nedsatt med minst halvparten. Fylkestrygdekontorets avslag ble derfor stadfestet. Fylkestrygdekontor et hadde ikke behandl et hans krav om uførepensjon etter yrkesskadebestemmelsene. Retten for utsatte at dette ble behandl et som egen sak.


Saksnr: 02/00507

Sammendrag: Uførepensjon, avslag, stadfestelse: Kvinne, 35 år, mottok halve trygdeytelser i kombinasjon med 50 % arbeid en lang periode før hun satte frem krav om halv uførepensjon. Leger, Aetat og trygdekontor mente hun fylte vilkårene, men fylkestrygdekontoret avslo fordi det ikke var forsøkt attføring. Retten stadfestet og ga kommentarer om forholdet mellom Aetat og fylkestrygdekontoret angående § 12 -5. Det ble vist til aldershensynet, omtalte mangler ved Aetats vurdering og anga muligheter for attføringstiltak. Retten avviste prosessfullmektigens påstand om risiko for at hun ville falle helt ut av arbeidslivet dersom man tvang henne ut i et attføringsopplegg. Prosessfullmektigen hadde vist til ankesak 00/04338, men retten fant at denne var forskjellig på avgjørende punkter.


Saksnr: 02/01133

Sammendrag: Uførepensjon, hensiktsmessig attføring, omgjøring: Kvinne, 57 år, hadde arbeidet som ekspeditør siden 1960. Hun pådro seg prolaps, ble operert, men hadde rygg- og nakkesmerter. Hun ble sykmeldt og satte frem krav om uførepensjon. Det ble forsøkt tilrettelegging hos arbeidsgiver og utprøving hos Fretex. Fylkestrygdekontor et avslo kravet under henvisning til at hun tilhørte gruppen yngre og middelaldrende personer hvor attføringskravet var spesielt strengt. Retten var ikke enig i denne tilnærming og ga uttalelser om hvordan aldershensynet var å forstå. Retten fant det ikke hensiktsmessig med ytterligere attføring og tilsto hel uførepensjon.


Saksnr: 05/00641

Sammendrag: Kvinne, 47 år, led av fibromyalgi og satte frem krav om uførepensjon. Retten viste til en rekke tilsvarende kjennelser fra Trygderetten, og var enig i at det var hensiktsmessig med attføring. Retten l a vekt på at hun hadde innpå 20 år igjen til normal pensjonsalder. Hun hadde vært i kontakt med Aetat, men det var hensiktsmessig med en mer varig oppfølging. Retten kom med uttalelser om subjektivt angitte plager som fibromyalgi. Stadfestelse.


Saksnr: 05/03518

Sammendrag: Spørsmål om øking av uføregrad, eventuelt om 50 prosent uførepensjon burde kombineres med 50 prosent tidsbegrenset uførestønad. Folketrygdloven § 12-7. Omgjøring. 32 årig kvinne med medfødt dobbeltsidig hofteledddysplasi var tilstått 50 % uførepensjon, men ønsket hel. Etter flere operasjoner hadde hun kroniske smerter i hofter, rygg, knær og nakke og hadde for søkt yrkesrettet attføring i tre år uten resultat. Avslagsvedtak var grunngitt i at vedkommende måtte kunne klare halv stilling. Retten la til grunn at vedkommende for tiden ikke kunne makte å utnytte en eventuell restarbeidsevne. Situasjonen kunne bedre seg på sikt, noe som gjorde en kombinasjon av 50 prosent uførepensjon og 50 prosent tidsbegrenset uførestønad aktuell. Rikstrygdeverket hadde i skriv i saken frarådd dette av administrative hensyn. Retten endr et ut fra dette uføregraden til 100 prosent - tross mulighetene for noe bedre inntektsevne på sikt.


Saksnr: 06/01254

Sammendrag: Spørsmål om gjenopptak av trygdesak. Ulovfestede regler. Stadfestet. I samband med nedbemanning hadde kvinne sluttet før pensjonsalderen, og da fått førtidspensjon fra sin arbeidsgiver. Da hun noen år senere ble tilstått uførepensjon, ble pensjonen avkor tet etter reglene i folketrygdloven § 12-17. Da hun sju måneder etter pensjonsvedtaket, sammen med sin arbeidsgiver, anket ti i Trygderetten, ble anken avvist som for sent fremmet. (ankesak nr.03/00166). Krav om gjenopptak av denne avgjørelsen ble avslått: Det var ikke feil ved tidligere vedtak at arbeidsgiver ikke var gitt partsrettigheter. Vedtaket om avkorting bygde ellers ikke på uriktig lovforståelse, selv om krav om uførepensjon flere år etter avgang også ga argumenter for et motsatt standpunkt.


Saksnr: 04/01599(5 )

Sammendrag: Profesjonell fotballspiller ble ryggskadet i en takling bakfra, mens han var i en vending. Arbeid nær faregrensen, men dette yrket er spesielt hva angår normal utøvelse og hva som kan anses uventet og usedvanlig. Retten fant at grensen går ved handlinger og hendinger klart utenfor spillets normale gang og formål, som skade av gjenstander kastet på banen, bevisst angrep på spiller uten bal l m.v. Taklingssituasjoner er ordinært og faller i utgangspunktet utenfor. Dommeravgjørelse ikke avgjørende. Skadeomfang av mindre betydning. å med hensikt skade motspiller under spillet om ballen, vil være arbeidsulykke. Dette er vanskelig å fastslå, da utfallet av en takl ingen like gjerne berodde på begge parters bevegelser. Retten tok avstand fra en tidligere kjennelse om skade under håndballspill. Brakt inn for Gulating lagmannsrett som i dom 31.03.2006 frifant staten. Anket ti l HR. se dom av 15.12.2006 - HR-2006-02017-A - hvor TRs kjennelse ble kjent ugyldig.


Saksnr: 99/03756(5)

Sammendrag: Fem medlemmer deltok ved Trygderettens avgjørelse der vedtak om ikke å godkjenne yrkesskade ble stadfestet: Vedkommende fylte ikke kravet om å ha vært "i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden". Ulykke hadde skjedd kl. 1915 på reise fra eksternt møte til "hjemmekontor", som vedk. disponerte i tillegg til vanlig kontor. Lagt til grunn at saken var spesiell fordi det i det aktuelle arbeidsforholdet var større frihet for arbeidstakeren til å velge arbeidssted og arbeidstid enn det som hadde vært vanlig i arbeidslivet. Retten uttalte at foreliggende rettskildemateriale ga usikre svar på enkelte av de avgrensningsspørsmålene som saken
reiste, og at det kunne være grunn for lovgiver til å vurdere endringene i arbeidslivet med sikte på konkret lovregulering. Uten lovregulering burde en være noe tilbakeholden med å godkjenne skade som yrkesskade i slike tilfelle. I saken ble det lagt en god del vekt på at det ikke var noe "dominerende formål" med reisen å utføre arbeid for arbeidsgiveren etter hjemkomst. Ellers lagt vekt på at det ikke kunne konstateres plikt til å utføre slikt arbeid på aktuelle tidspunkt. Forøvrig vist til hovedregelen om at skade oppstått på reise til og fra hjemmet ikke er yrkesskadedekket. Vi dere blant annet uttalt at (arbeidsrelatert) bruk av mobiltelefon under reisen ut fra behovet for oppmerksomhet i trafikken måtte ha begrenset omfang, og følgelig spille liten rolle for spørsmålet om yrkesskadedekning.


Saksnr: 00/02267(5)

Sammendrag: Kvinne på 50 år, som hadde arbeidet ti år i samme bedrift. I forbindelse med en omfattende omstillingsprosess i bedriften, ble hun sammen med flere andre innkalt til møte med ledelsen. Det fremgikk av innkallingen at konsekvensene for den enkelte skulle drøftes. På møtet fikk hun beskjed om at hun var overtallig i sin avdeling og ble henvist til omstillingsavdelingen for bistand til å skaffe seg ny jobb internt eller eksternt. I etterkant av dette mø tet har hun utviklet en stressrelatert psykisk lidelse, som senere har ført til full uførepensjonering. Fylkestrygdekontor et avslo krav om godkjennelse av hendel sen (møtet) som arbeidsulykke, idet det ikke forelå noe markert ulykkesmoment og at hendel sen heller ikke kunne ses å medføre en belastning som er usedvanlig i vedkommende arbeid. Ved dette vedtaket omgjorde fylkestrygdekontor et trygdekontor ets tidligere vedtak om godkjennelse som yrkesskade ti l ugunst under henvisning til at trygdekontorets vedtak var ugyldig. Retten ble satt med fem medlemmer, hvorav to legmedlemmer. Retten kom enstemmig til samme resultat som fylkestrygdekontoret. Retten anførte spesielt at en slik meddelelse som den ankende part fikk ikke anses som en påkjenning som kan karakteriseres som usedvanlig i en virksomhet som gjennomgår en større omstillingsprosess. Retten var også enig i at trygdekontor ets tidligere godkjenningsvedtak lå utenfor rammen av korrekt rettsoppfatning og at der for var ugyldig. Se også Agder lagmannsretts dom 23.12.2002. LA -2002-00855.


Saksnr: 05/04100

Sammendrag: Anke over avslag på godkjenning av ryggprolaps som yrkesskade. 47 år gammel postfunksjonær skadet seg da han løftet en ca 18 -20 kg tung pakke. Løfting av pakker inngikk i hans daglige arbeidsoppgaver, han arbeidet alene og var under noe tidspress. Det var ikke noe spesielt ved løftestillingen eller tilretteleggingen. Han sto på stødig underlag og han verken falt, snublet eller mistet fotfestet. Verken han eller pakken satt fast. Retten vi ste til Borgarting lagmannsretts dom av 19. april 2002 (ankesak 04/02427) om at postfunksjonærer må forvente at pakker har ulik vekt. Retten viste til ankesak 05/00976 om at prolaps i seg selv ikke er tilstrekkelig til å påvise yrkesskade og en oppsummering av trygderettens praksis vedrørende løfteskader. Videre foretok retten en sammenligning med Eidsivating lagmannsretts dom av 21. februar 2006 i yrkesskadeforsikringssak (ankesak 99/05138) der en postfunksjonær fikk godkjent skade ved løft av pakke. Retten påpekte ulikheter i faktum: Større tidspress, flere pakker enn normalt, skulle ha delt oppgaven med flere og at det var to år siden aktuelle arbeidsoppgaver ble utført sist. Retten sammenlignet, men fant ikke avgjørende likheter med Høyesteretts dom 2005 - 02000-A av 21. desember 2005 i yrkesskadeforsikringssak. Der en mann fikk kneskade ved en unnamanøver i stillaset for en fiktiv stålbjelke. Retten stadfestet avslag.


Saksnr: 06/02988
Sammendrag: Yrkesskade. § 13 -6. Skade oppstått under håndgemeng på arbeidsplassen. Vedtak om å avslå yrkesskadedekning var grunngitt i at vedkommende ikke var "i arbeid" på skadetidspunktet. Retten vi ste til uttalelser i Høyesteretts dom av 19. september 2006, inntatt i Rt. 2006 s. 1129, der en lege hadde blitt skadet på kontor et ved et hendelig uhell under en rettmessig pågripelse fra politiet. Høyesteretts forståelse av begrepet "i arbeid" ville etter rettens vurdering si at selv om vedkommende i den foreliggende saken bl e påført skade i verkstedhall - uten direkte sammenheng med hans arbeid som bilmekaniker, var han i utgangspunktet omfattet av bestemmelsen i folketrygdloven § 13-6. Han hadde ikke utført arbeid i egen interesse. Retten kunne heller ikke se det som tilstrekkelig sannsynlig at han ved sin opptreden selv hadde brakt seg ut av arbeidssituasjonen eller at håndgemenget han ble involvert i var et slikt tilfelle av slagsmål som unntaksvis kunne medføre at oppstått skade ikke skulle anses som yrkesskade. Omgjøring.


Saksnr: 06/01684

Sammendrag: Spørsmål om godkjenning av ryggplager som yrkesskade. En ca 40 år gammel industrirørlegger fikk i 1999 smerter i ryggen i forbindelse med at han skulle ta i mot et ca 4 meter langt rør som ble langet opp ti l han. Han fikk ikke inntatt riktig stilling. Retten fant at skaden ble meldt som yrkesskade i forbindelse med avkryssing på skjema for yrkesrettet attføring i 2001 og viste til langvarig praksis for å likestille dette med kravfremsettelse. Skaden var meldt for sent og sær skilte vilkår i § 13-14 må oppfylles for godkjenning. At det er en yrkesskade må fremstå som "klart" og det stilles strengere krav til bevis enn vanlig jf. Lagmannsrettsdom LH-1999-00878. Retten la mannens egen beskrivelse av hendelsesforløpet til grunn, men fant det ikke klart at det var en yrkesskade. Det var ingen ytre påkjenninger eller belastninger som utløste hendelsen. Løft av rør lå innenfor vanlige arbeidsoppgaver. Han hadde ikke falt, snublet eller glidd og løftet var ikke uvanlig tungt. Retten viste til ankesak nr 05/00976 der en lignende skade ikke ble godkjent som yrkesskade. Retten fant for øvrig ikke at det forelå særlige grunner til at ulykken var meldt for sent. Det var ikke sannsynliggjort en årsakssammenheng. Avslaget ble stadfestet.


Saksnr: 04/01650(5)

Sammendrag: Retten var satt med 5 medlemmer. Spørsmål om den ankende part hadde vært åpenbart ute av stand ti l å sette fram krav tidligere slik at uførepensjon kunne etterbetales for inntil 3 år. Saken ble gjenopptatt under henvisning til at Høyesterett 7.januar 2004 (HR-2004-0022-A) i en lignende sak kom til at Trygderetten hadde lagt til grunn en feilaktig lovforståelse. Retten i herværende sak ga en bred drøfting av hvordan vedkommende lovbestemmelse burde forstås, i lys av høyesterettsdommen. Retten kom ti l at den ankende par t, som hadde diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse med schizoide trekk, ikke kunne sies å ha en alvorlig sinnslidelse. Spørsmålet om han åpenbar t hadde vært ute av stand til å sette fram krav tidligere, måtte vurderes konkret. I den konkrete vurderingen delte retten seg. Flertallet (3 medlemmer) mente det ikke var godtgjort at den ankende part på grunn av sin sinnslidelse åpenbart hadde vært ute avstand til å sette fram krav tidligere. Mindretallet (2 medlemmer) kom til motsatt konklusjon. Stadfestet. Staten frifunnet ved Hålogaland lagmannsretts dom 16.03.2006.


Saksnr: 03/00467

Sammendrag: Det ble ved en feil etterbetalt rehabiliteringspenger to ganger. Ca kr 25.000 for mye. Da hun var i tlf. samtale med trygdekontor like etter og det er notert at hun skulle sende tilbake pengene. I ettertid påberopes at hun aldri forsto at hun hadde fått for mye.
Retten viste til ankemotpartens begrunnelse, og kom med tilleggsbemerkninger om eventuell skylddeling. Praksis for halvering av krav når trygdeetaten kunne begrenset tapet, og mottaker ikke kan lastes eller bare har utvist liten uaktsomhet. Slike forhold forelå ikke. Som eksempel på hvordan Trygderettens halveringspraksis brukes, ble nevnt sak 02/02077 og 02/01660. Stadfestet.


Saksnr: 01/01674

Sammendrag: Medlemmet fikk en periode både utbetal t lønn fra arbeidsgiver og fødselspenger fra trygdekontor et. Retten var enig med fylkestrygdekontoret i at vilkårene for tilbakekreving av feilutbetalte fødselspenger var oppfylt. Det var uaktsomt av medlemmet ikke å reagere på at hun mottok til dels betydelige høyere beløp enn forventet lønn samt lønnspesifikasjoner både fra arbeidsgiver og trygdekontor. Retten kom til at tilbakebetalingskravet skulle halveres. Feilutbetalingen skyldtes trygdekontor et, og både trygdekontoret og medlemmet hadde opptrådt uaktsomt ved utfylling av kravblankett. Retten fant at hele beløpet var foreldet da frivillig delbetaling ikke er fristavbrytende når medlemmet samtidig har påanket vedtaket. Da delbetaling ble foretatt etter foreldelsen inntrådte, må refunderes medlemmet. Retten fant ikke at det var hjemmel for å tilstå renter på det refunderte beløpet. Saksomkostninger ble redusert.